Som barn opplevde jeg den 2. verdenskrig og det satte sine spor. Alt det vonde hadde sitt maktsentrum i Berlin, hovedstaden i det tyske 3. rike. Før det også hovedstad, og i dag etter gjenforeningen, også hovedstad for et Tyskland som ligger i hjertet av Europa og som betyr så mye både for EU og oss. Nå ville jeg se Berlin igjen.

Hitlers triumftog

gjennom byen med jublende menneskemasser etter Frankrikets kapitulasjon i 1940 var et skremmende eksempel på hvordan et kulturelt folk som det tyske kunne la seg bruke og la seg begeistre av makt basert på et tyrannisk styre. Men konsekvensene ble brutale, under krigen ble over 60% av alle byens bygninger ødelagt. De allierte straffet byen spesielt hardt som det politiske og industrielle sentrum det var.

Etter krigen

ble Berlin den sentrale arena for den kalde krigen mellom Øst og Vest. Da ble Berlin en beundret by, blokaden i -48 og senere opprøret i Øst Berlin ga oss grunnlag for det. President Kennedys’ berømte ord ved sitt besøk: ”Ich bin ein Berliner” glemmes ikke. Det som er ett av flere merkelige fakta er at byen i dag har i underkant av 4 mill innbyggere som faktisk er færre enn det var før krigen. Da var innbyggertallet ca 4.4. mill. Dessuten er mellom 10 og 15% av alle innbyggere i dag innvandrere- en multietnisk by som likevel virker tysk. Det skulle Hitler ha sett.

Mitt formål med reisen

var å se hva byen er blitt til i dag etter at muren var borte, og hva som kunne oppspores av rester fra nazi-tiden- om det var noe å finne som eventuelt kunne gi samlingsmerker og grobunn for nye høyreekstreme krefter. Tyskerne er redde for spøkelser, men også fascinert av dem, og i sentrum av Berlin finnes det flere gjenferd samlet enn i noen annen europeisk hovedstad. Men hvor var de? Det første som kan anbefales for en turist til Berlin er å lese litt om byen, dernest ta en tur til toppen av fjernsynstårnet på Alexander Platz, en heis bringer deg opp til 208m over gatenivå med en flott utsikt og kart over hva du ser. Det er mest tidligere Øst-Berlin man ser herfra, gigantiske boligblokker fra DDR- tiden som får vår egen Grorud-dal til å blekne. Riktignok har de fått påført litt forskjellige farger etterhvert, men helhetsinntrykket er uendelig trist og man fornemmer kontrasten til arkitekturen og atmosfæren til det som engang var.

Mot vest skimtes Brandenburger Tor,

tidligere skillet mellom øst og vest og bortenfor der tidligere Vest- Berlin hvor gjenoppbyggingen har skjedd med større fantasi og variasjonsrikdom. Den gamle og den nye Riksdagsbygning er også godt synbare ved elven Spree, den gamle med påskrift ”Zu dem Deutschen Volkes” og bygget i klassisk stil, mens den nye er moderne/funksjonell i glass og betong, og ikke i nærheten av den gamle som turistobjekt. På den andre siden av elven ligger nye Berlin Hauptbahnhof- hovedjernbanestasjon- Europas mest moderne åpnet i mai i år hvor tog og også den lokale S-Bahn kommer og går hele døgnet i 3 plan- Intercity tog kan bringe deg til alle destinasjoner raskere enn noe fly på distanser under ca 600 km,- og ikke minst mye mer miljøvennlig. Over 200.000 mennesker passerer stasjonen daglig.

En ”Stadt-Rundtfahrt” hører også med

for en turist med avgang hver halvtime og hvor bussen kan entres på alle stoppesteder. Ombord er hodetelefoner hvor man kan velge hvilket språk man ønsker informasjonen på. Fant ut at svensk var tross alt det beste for meg! Koster bare €15 for 11/2 time. Det som gjorde det største inntrykket på den rundturen var synet av den eneste ruin i byen som er beholdt: ”Kaiser-Wilhelm-Gedachtniskirche” som står der med halvt tårn som et minne om ødeleggelsene ved siden av den nye gjenoppbygde moderne kirken.

Gjenferdene må fotgås for å finnes:

i Wilhelmstrasse lå nazi-regimets maktorganer på rekke og rad. På overflaten finnes det ikke spor av Hitler-regimet her, selv om restene etter førerbunkeren har kommet for dagen etter gravearbeidene i kvartalet innenfor. Denne del av Wilhelmstrasse er så banal som det går an. På hjørnet av Voss-Strasse, der Føreren lot Albert Speer oppføre det nye prangende rikskanselliet fra 1935, er alt borte, der kan i dag spises middag i en Kina-restaurant ”Peking Ente”!

Heslige boligblokker i DDR-stil

nøytraliserer dette åsted mot eventuelt svermeri. I nærheten av Potsdamer Platz er det gamle Gestapo-hovedkvarter med den fryktede adresse ”Prinz Albrecht Strasse 8” et besøk verd. Bygningen ble bombet med en fulltreffer i feb.-45 og restene sprengt senere på 50-tallet. Nå er rest- fundamentene avdekket som om det var et arkeologisk funn a la Pompeii, og det er anlagt en utstilling med dokumentasjon og fotografier i friluft av en stiftelse kalt ”Topologie des Terrors” Senere skal et hus bygges, men hvordan dette skal se ut er ennå ikke avgjort. Gå og se utstillingen! Ved mitt besøk var det mange ungdommer som gikk rundt der i stor stillhet. Det er håp for fremtiden. Men adressen er omdøpt- fjernet den også-, nå heter gaten ”Kirchenalle”. Et annet historisk minne er her også: langs med Kirchenalle er beholdt den siste rest av Muren som delte øst og vest med alt som er av graffiti på vestsiden.

Minnelunder har Tyskland mange av,

men den mest gripende er den som nylig er oppført like vest for Brandenburger Tor: En artistisk formet granitt-park hvor navnene på 4 mill drepte jøder skal inngraveres. Der er det forbud mot støy av enhver form. En fin honnør til de som led mest. Berlin er i dag en moderne storby, pulserende, kunstnerisk og dynamisk med mennesker det er lett å komme i kontakt med. Et besøk anbefales!

8. Oktober 2007

Birger Rustad

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.

Hjemmeside

Er du en reisende fra Bekkestua - del dine reiseopplevelser - Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den. !